Tåfjordblotet 2018 – et vakkert eventyr i vind og regn
Turrapport fra Laila Arvola
Vi er padleklare. Det blåser gruelig her i den lille vika vår like før Sommarøybrua, men vi skal holde sammen. Turledere Unn og Bjørn skal ligge bak og Steinar foran, so far so good. Vi går løs på bølger og vind med det vi har av erfaring, mangel på erfaring, optimisme og innimellom litt naturglede når man får summa seg til å tenke på den slags. For det er humpete utpå der. Ho Ingrid spør etterpå om vi kanskje ikke var gode nok til å slappe av i rævholle? .. Akkurat. Vi starter over sundet og vinden napper skikkelig i åra. Det er noe med det. Bølgene bryter kvitt på toppene. Vi skal legge kursen rett over til Tussøya og ha vær og vind i ryggen utover langs landet der. Det er planen.
Ho Rigmor padler litt til høyre framfor meg. Ho ser ut som ho ble født med kajakk på beina for å si det sånn, bølgene ekke no problem for ei ekte Kvaløyjente og den grønne båten bare svinser stødig avgårde. Og Pål, litt foran, har fin kurs for Grønland, men det har jo jeg også. Det er så fristende å legge kursen på langs av vær og bølger og ikke på tvers. Vi roper til hverandre, – alt vel Pål? Joda, alt vel. Pål ser rolig ut, lurer vel på om man skulle ta seg en røyk og tenke litt. Men hvor er de andre? Det er visst bare Pål og Rigmor og meg i hele verden, og så alle disse bølgene og og all denne lufta som raser rundt. Det ekke en fugl engang, bare oss.
Vi skjønner at det har skjedd noe der bak. Jeg snur meg og ser Johnny komme padlende like bak og Arild, litt på halvdistanse bak han igjen. Det føles ikke som det er mange sekundene siden vi var ei felles gruppe, men vipps så reker vi 50 meter avgårde og noen korte skunder til så er det bare å glømme å høre beskjeder eller få med seg hva som egentlig skjer. Men det er en velt, skjønner vi, og det trengs samarbeid av flere for å stabilisere og få snudd og tømt båten og få mannskapet på rett kjøl. Men i bølger og vind er det en operasjon som tar litt tid… og fortere enn man skulle tru er det litt i overkant stor strekk i laget.
Når vi etter hvert samles i en slags le bak nærmeste neset på Tussøya er Unn litt streng med oss, men det er vel fortjent. Tok vi vare på hverandre? Fulgte vi med om noen trengte hjelp? Jeg lærer mer på disse minuttene enn på mange kurs. Men én ting gjorde vi riktig, for jeg har hørt fra en veldig flink padler at man ikke kan skravle og være redd samtidig, og siden skravla gikk hadde vi hvert fall ikke hatt tid til å være redde.
Småskvulpet videre mot Tåfjorden er ingenting mot det som var. Steinar anslår vinden til 9-10 m/s. Det er noe med måten bølgetoppene oppfører seg, – og sikkert noe med årevis erfaring og uker og måneder på havet.
Tåfjorden er en perle.
Det er le. Det er her Vårherre fant ut at han skulle lage den ideelle leirplassen, bare at han glømte å lage vann…. men det kan vel bli mye å tenke på for den karen også iblant. Vel framme i fjæra blir vi møtt av Yr, eneste dachsen jeg veit om med vått kort. Anita og Ingrid har kommet før oss. De har allerede vært på rekognosering og plukka multer som de spanderer bort med blide smil. VI er kjappe med å få opp teltene i lett småregn, – eller….yr.
Så skal det mekkes bål og gapahuk. Folk har med imponerende mye greier: Leathermaner, sager, økser av ulikt kaliber, avbiter og en svær presenning og tauruller, you name it, det bare dukker opp fra båtene. Det er en fin ting, lyden av hamring, hugging, dunking og fyring i småregn en seinsommerkveld av den sorten der man ikke bør ha glømt sommervottene. Man blir så snill og så rolig og så glad og bålet svir i øyan, ja, det er makalaust.
Olav fra Nordreisa og Tine sørfra er gamle helter i klubben. Olav har med kart over de gamle bosetningen på Kvaløya. Det tegnet betyr nordmenn og den trekanten med et kors over betyr samefamilie der minst en snakker norsk. Hehe, det har han pakka med seg. Men så har han jo også en ganske svær båt. Tine har gått Norge bokstavelig talt på langs og på tvers, – denne stillfarne, blide dama har virkelig ei historie å fortelle, og ho kommer reisende ens ærende for å være med på Tåfjordblotet fordi det er en opplevelse ho ikke ville være foruten.
Så tar det laus med kokkelering rundt bålet. Mine Gildes grillpølser og kjøpings potetsalat kommer helt til kort. For her går det i bacalao og løk og koteletter og stuinger og det ene lekrere enn det andre. Jeg blir tilbudt mat i øst og vest! Så blir det som det skal være, – lyging og historier rundt bålet, latteren sitter løst og det er rart med det, etter en sånn litt plundersom start er vi ekstra glade i hverandre når vi sitter her rundt bålet og lar en regnfylt seinsommerkveld bli natt. Yr er mett og god og har tigd mat av alle. Ho krøller seg sammen i en fjellduk under beina på Steinar og snorker fornøyd med den lange nesa si.
Neste dag er værmeldinga seriøst dårlig. Det skal kanskje bli 15 m/s utpå dagen, og da skal det fortsette på den måten til godt uti uka. Vi risikerer med andre ord å bli værfast på Tussøya. Det tradisjonelle blotet skal være i kveld, og da er det i tillegg meldt noe alvorlig med regn. Så vi tenker at Håja-turen, som også er tradisjon denne formiddagen, får bli en annen gang. Vi tar en god og rolig og frokost før vi pakker sammen og drar tilbake til Kvaløya med kurs for Otervika. Det skal være scenen for årets blot. Nå er det riktignok en nydelig morgen og formiddag, vi drøyer turen med å legge lunsjen på Steingarden ved lille Sommarøya.
Otervika
Vel framme i Otervika er været enno helt fint. Vi får opp teltan tørr, vi får henta ved og ho Unn og han Bjørn padler tilbake til bilene og henter et helt lam, lammelår, grillriggen og ikke så få sekker grillkull. Vi andre har fått i oppgave å rigge forskjellig, – bålved, grue og ikke minst gapahuken. Det går greit det. Helt til det begynner å blåse. Etter hvert blåser det så det er verdt å nevne. Gapahuken kneler fullstendig og det er ingen tvil om at det tvinger seg fram en nyetablering med annet forhold til rådende vindretning. Sjøl om man sant og si i støytan kan føle at rådende vindretning er alle-steder-ifra-på-en-gang. Vi får montert lammet på grillriggen med ståltråd og sjakkel og kjetting og kroker og noen solide grillspyd som Ingrid har med og som vi bender rundt lammet for å holde det fast. Bjørn pensler og ordner med kjøttet og ved hjelpe av løfting og bæring og snuing og litt Reodor-Felgen innstilling blir lammet sakte med sikkert formidabelt grilla!
Utover ettermiddagen og kvelden kommer folk sigende til:
Leif, Grete og Magne har campa på Edøya og omsorgsfullt meldt at de kommer plutselig, og det er akkurat det de gjør. Plutselig er de her. Olav kommer med hvit hjelm og ser ut som han har vært langt avgårde, og Tom kommer omtrent samtidig, men jeg trur de kommer fra hver sin kant. Ho Ingrid, ho Kirsti og han Bo har brukt dagen til rundtur rundt Tussøya og kommer tauende med litt av en fangst: 2 svære blåser og ei fiskekasse fylt med skrot eller verdisaker alt etter øyet som ser. Rosinen i pølsa er en halv kavvel i metall. Bo sier at de der kavlene tåler 2000 meter dyp, i hvertfall tror jeg han sier det. Men denne er gått i to og blir salatbolle og fylles med tomatsalat, – folk er i båtene og henter det de har å bidra med og det blir lekkert.
Ho Unn setter seg til rette med gourmetkassen sin. Det er vanskelig nok, for ho har på seg det vanlige festantrekket, fjellduk, og den kan bli litt trang i skjæret. Men gourmetkassen er turkis og fin og fylt av all verdens herlighet. Noen etterlyser salatdressing: Ho Unn nevner i fleng, – ho har lime, salt, pepper, olje, hvitløk og kanel i krydderavdelinga. Vi mener sjølsagt at han som etterlyste dressing burde velge kanelen … Mens lammet grilles tryller ho fram en løk som freses i panna. – Ja, og så fant jeg de her på veg fra jobb her om dagen: Nyplukka-verden-lekreste-kantareller går i panna. 2 boksa peppersaus , og til slutt en fløtepakke. Herrejessu for en saus det blir! Den dama ekje sann! … og dessuten har ho rause pakkluker i kajakken sin….
Når jeg ser på bildene i etterkant ser jeg at det ausregner når festmåltidet begynner. Folk er ikke til å kjenne igjen inni oljehyrer og cager og fjellduker og helsporthyrer. Det blåser og det ryker og det høljer ned. Men nå, ikke så mange dagene etterpå husker jeg ikke noe av dette. Jeg husker bare den kriminelt gode skorpa på saueribba. Jeg husker at potetene ble sånn passe brent slik jeg liker det. Jeg husker sausen og salaten og jeg husker latteren over klassesamfunnsdiskusjonen når ikke alle får plass under presenningen og noen må sitte ute i regnet. Jeg husker så deilig det er å trekke beina innunder seg og ha det helt fint inne i cagen i skikkelig drittvær. I et opplett peker ho Unn ut over havet og vi ser det dramatiske lyset i skjømminga, fiolette stormskyer der utafør Senja et sted. Det er et kunstverk og vi hadde ikke sett det om vi ikke hadde vært akkurat her akkurat no.
Neste morgen står vinden rett inn i Otervika, og vi tar kortvegen heim rundt neset til Sandneshamn. Det er blåsete og bølgete så det holder. Noen skal padle tilbake til Sommarøybrua, men de fleste av oss tar kortversjonen og organiserer bilhenting etter landevegen. Noen, med ho Anita og ho Ingrid i spissen tar noen ekstrarunder i surfen rundt neset. Sjøl gleder jeg meg til å ta på tørre sokker, den pakkinga på fredag gikk litt fort.
Tåfjordblotet er ei markering av sommeren som var eller ikke var. I år var den. Og no er den er over, Takk for turen, Unn, Bjørn, Steinar, Vidar, Pål, Rigmor, Tine, Arild, Johnny, Olav, Anita, Ingrid, Yr, Ingrid, Bo, Kirsten, Olaf, Tom, Leif, Magne, Grete og Per.